tirsdag 10. november 2009

Mostar, 2003 del 2



Vi sitter på bussen hjem til Norge.

Den gikk fra Sarajevo, og bussstasjonen er stort sett det eneste vi har sett av hovedstaden. Da vi kom var det mørkt, og vi har egentlig bare brukt OL byen fra 1984 som bussholdeplass. Da jeg kom nedover hadde jeg litt py på det, men den gode og lett gjenkjennelige patriotismen i Mostar har endret litt synet på det. Jeg tar det ikke så tungt. Vittige tunger sier at luften i Sarajevo stinker sånn at fuglene flyr med ene vingen og holder seg for nesen med den andre. Eller de sier ikke det, for dette er en sånn visuell vits der fortelleren bruker kroppspråk for å gjøre det morsomt.

-Fuglene i Sarajevo flyr sånn :

(vitsemakeren flakser med begge armene, men bruker den ene hånden til å holde seg for nesen.)

Klassisk mindre by vs hovedstad humor. Jeg kan kjenne meg igjen. Eller kanskje det virkelig stinker der. Jeg fikk uansett ikke tid til å lukte.

Har kjøpt en haug med piratkopierte mixtapes og album. Fikk skrevet en hel haug med tekster i Kroatsia. Der fant vi også på alias til Manu. Tier´n. Som i nummeret til Maradona. Kanskje vi også bare skal kalle han Tallet. Det er en kul greie. Vi har skrevet en del låter sammen, i tillegg til soloting som jeg pusler med. Både på norsk og engelsk.

Bussen gikk grytidlig fra Mostar, så tidlig at magen var helt i ulage. Verken sulten eller mett, bare uvel. Leo hadde tydeligvis ikke samme problemet som meg, for vi stoppet ved en lammerestaurant på veien mellom Mostar og Sarajevo klokken seks om morgenen og han kastet i seg babylam. Det fins ikke noe sånt i Norge.

-Det e babylam mann, det smelter på tungen.

-ærghhh... eg orker ikkje

-Du kommer til å angre mann. Det fins ikkje no sånt i Norge.

Jeg angret allerede da på at jeg ikke prøvde.

I setet foran meg sitter det en røslig kar. Krøllene i det feite sorte håret hans danner en nydelig hockey. Han ser preget ut. Det er jo en del folk her nede som ser preget ut. Men de fleste fremstår som mer såret enn hevngjerrig, ihvertfall når de ser på meg. De ser nok at jeg har snille øyner uansett. Men han her nøler jeg med å se for mye på. Det er nesten litt vanskelig, for han har litt av en look. Han ser ut som en tidligere kriger. Han ser litt ut som John Rambo når han ikke er i krigen. I mellomtiden liksom. I mellom First Blood, Rambo 2 og Rambo 3. Når han er aleine og filosoferer, lager keramikk og hempkurver og prøver å finne seg selv igjen. Mannen på bussen har faktisk en tattovering av Rambo på overarmen. Rambo med et maskingevær. Dødsekte.

Leo snakker litt med han.

-Jebote, jel' to ti Rambo tatoviran na ruci?


-Nije, ovo je Rambo dva.

Leo ler, ikke så høyt som han pleier, men han ler. Latteren er nesten litt avventende. Men det er god stemning.

Ikke så lenge etter stopper bussen, og vi tar en røykepause. Leo forteller på norsk hva de snakket om.

-eg sa til han sånn "fet tattovering du har...det e Rambo?" ... så svarte han bare :



"Nei. Det e Rambo 2."

5 kommentarer:

Anonym sa...

hehe. fint!!

Emelin sa...

Du skriver fint, Lars! Og så er det i tillegg underholdende.

Anonym sa...

det de over her sier :D Du e flink å skrive!

aida sa...

Mamma og pappaen min er fra Bosnia og jeg setter pris paa hvordan du legger det frem. Veldig mange nordmenn har daarlig oppfattning av dette landet! Selvom det er mye fattigdom er det ogsaa mye skjOnnhet og vakkert landskap!

Lars Vaular sa...

aida:

takk, fint å høre.

folk vet ingenting om bosnia, det er MYE der nede, men det er veldig vakkert. kultur, landskap, folk.

det kommer nok flere bruddstykker og småhistorier ¨på bloggen, så bare følg med.