mandag 30. november 2009

Mostar 2003, del 3




engangskamera fra vinduet.

(NB! For dere som lurer, delene i Mostar 2003 kommer ikke i kronologisk, alt er bare bruddstykker fra dagboken min, samt hukommelsen.)

Språkbarrieren har vært vanskelig å komme rundt her. De fleste snakker litt tysk, men jeg snakker ikke litt tysk en gang. Jeg snakker knapt litt fransk. Ihvertfall ikke tysk. Så det har ikke blitt så mye prat på meg, jeg sitter og observerer mest. Det pleier jeg å gjøre til vanlig og, men da forstår jeg jo hva som blir sagt. Her gjettter jeg, og lager egne historier i hodet basert på stemningen i stemmen til den som snakker og sånn. Jeg nikker og smiler mye, det er helt sikkert. Det er jo bare Leo jeg kan snakke norsk med her. Det gjør for så vidt ingenting, jeg trenger ikke forstå språket for å skjønne og føle at Peka og Mira som vi bor hos er gode folk.

Manu skal komme i morgen, men vi er ikke helt sikker på hvordan eller når. Da vi skulle ta bussen fra Oslo hadde han ikke passet sitt med seg, og bussen går bare en gang i uken, så han måtte vente en uke til neste gang. Vi er spent på hvordan det skal gå. Først må han komme seg ned til Sarajevo med bussen på egenhånd. Det bør gå greit nok, selv om det sikkert er kjedelig for han å ikke kunne snakke med så mange. Men det er jo bosniere som bor i skandinavia som er på bussen så han kommer sikkert i prat med noen. Språkbarrieren er verre her i Mostar enn på bussen hit føler jeg.

Det er i Sarajevo det begynner å bli vanskelig for Manu, for der må han finne ut når det går en buss til Mostar. Eller om det går en buss til Mostar (!). Vi tror bussen kommer om kvelden, slik at hvis det ikke er en korresponderende buss, er han pent nødt til å finne seg et sted å sove for natten. Hva som skjer når han kommer til Mostar vet jeg ikke. Leo sier at vi må henge litt ut på bussterminalen på de mest sannsynlige tidspunktene han kan komme. Får håpe han holder seg litt med skandinaverne. De han kan kommunisere med.

*krysser fingre*

*smiler høflig*

2 kommentarer:

Anonym sa...

Tenk om de trodde du holdt lygekors da du krysset fingrene - det hadde jo blitt litt pinlig siden de samtidig så du smilte. - kan bli bruduljer av sånt. -helt sant; ti kniver i hjertet.

Lars Vaular sa...

ja, ukjent håndgestikulering er ofte starten på en vond kveld.

men det gikk fint.