tirsdag 3. november 2009

Mostar, 2003




Det er sommeren 2003. Juli.

Jeg er på besøk hos Leo.

Når jeg sier at jeg er på besøk hos Leo, betyr ikke det at
jeg er hjemme hos han i Løvstakken, men hjemme hos onkelen og tanten hans i Bosnia. Mostar. Hjembyen hans. Det er skamvarmt her. Mostar ligger i enden av en fjord og er omringet av fjell. Det kommer varm luft inn fjorden, men den varme luften klarer ikke å komme seg videre på grunn av fjellene. Litt som et slags motsatt Bergen, der regnskyene er byttet ut med varm luft. Så det er varmt.

På det ene fjellet har katolikkene reist et svært kors som kaster en usynlig skygge over byen som deles i to av elven Neretva. Jeg liker ikke synet av det korset. Det ser mektig og undertrykkende ut der det dominerer på fjelltoppen. På den ene siden av elven Neretva bor det muslimer, på den andre siden bor det kroater, og tårnene til kirkene og moskeene bygges ivrig på begge sider. Krusifiksene på smykkene henger utenfor skjortene til de på ene siden, og det virker som flere og flere på andre siden har latt skjegget gro. Leo mumler noe om at folk ikke var så opptatt av tydelige religiøse tegn før krigen. Så mumler han noe om at det kanskje bare var han som ikke var så opptatt av det.

Vi drikker en kopp søt, sterk kaffe som gir meg tilbake litt av energien solen har tatt fra meg. Vi har kjøpt mange nye cder, piratkopierte album som ikke er kommet ut i USA en gang. Bubba Sparxxx - Delieverance, er i discmannen min. Leo setter på Gentleman - Journey to Jah på en liten boombox. Det er ikke vits å være på gaten med solen rett over hodet. Leo, Manu og jeg sitter i skyggen på altanen. Natten før var vi på taket av blokken til langt på natt og drakk pils under den åpne himmelen. Vi spiste også kaker, det var melis på dem tror jeg.

I trappeoppgangen i blokken til tanten og onkelen til Leo er det skriking. Vi går ut i oppgangen for å se hva som skjer. En eldre dame følger oss opp trappene til nest øverste etasje. Det er sikkert niende eller noe. Den eldre damen og Leo snakker på bosnisk. Inne i leiligheten hennes ligger ektemannen nærmest livløs i sengen. Han er svært gammel mann. Og en ganske diger mann. Jeg studerer han, usikker på om han i det hele tatt kan ense meg. Leo forteller at han har fått slag, og at hun venter på ambulansen, men at konen er redd de trenger hjelp med å bære ektemannen ned trappene fordi heisen er ute av stand. Vi er klare, men venter sammen med henne i stuen på at ambulansen skal komme. Øynene hennes er redde og usikre.

Etter fem minutter ankommer legen. Leo bemerker på norsk at legen ligner på en sliten Jan Eggum. Legen har med seg en sykesøster i førtiårene, iført sykesøsteruniform og et slørete blikk. Legen er heller ikke helt god i blikket. Leo sier at legen sier at den gamle mannen er paralysert og lam i halve siden av kroppen. Eller noe sånt.

Legen, iført hvit frakk og stetoskop, slike som legene har på komedier på tv, romsterer rundt for å finne ut hvordan vi enklest skal få mannen ned i ambulansen som står på bakken, 9 etasjer under. Leo prøver å løse opp stemningen med å spøke om å fire mannen ned med tau, ut vinduet. Legen tar overraskende nok dette til etterretning og spør hvor vi kan finne tau, før Leo avfeier det hele som en dårlig ide. Jeg lurer på om han er helt ute. Legen altså.

Legen fortsetter med å spørre oss om Bodø Glimt, Brann og Rosenborg. De tipper på norsk fotball i Bosnia, og legen er ute etter gode råd. Mannen er lam i halve kroppen og vanskelig å bære. En livløs kropp er mye tyngre å bære enn en som er bevisst og kan hjelpe til. Et lik er veldig tungt å bære.

Vi blir omsider enige om å la mannen sitte i en stol som vi bærer sammen, for å holde vekten av kroppen hans samlet på et sted, og begynner en lang og kronglete vei ned en trang trappeoppgang. Vi treffer ingen i oppgangen på vei ned, men mannen er veldig tung, så tung at Leo sier han har ødelagt ryggen sin når vi kommer utenfor inngangen og får mannen inn i ambulansen.

Etterpå går vi på butikken og kjøper to store flasker øl hver. De er større enn i Norge. Og kanskje bedre. De har navn som Karlovačko og Tomislav. Men min favoritt heter Ožujsko.

15 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg håper virkelig du fortsetter med slike historier, stemningen i denne er helt uslåelig!

Anonym sa...

nice

Anonym sa...

enig me første kommentaren her. du får frem en sånn stemning som gjør at man føler man er tilstede i det du forteller!

Gunnar sa...

Mostar er ein av mange plassar på det vakre, vakre Balkan eg kan tenkja meg å besøka før eller seinare. Ozujsko er òg min favoritt av dei nemnde ølmerka, som elles alle er kroatiske.

Lars Vaular sa...

tusen takk for fine ord!

ozujsko er sjef.

Anonym sa...

Henger meg på folkene over her. Du kan virkelig skrive!

HELLA SAUCY. sa...

Du fører en "dus penn" unge Vaular!

Hilsen O.G Cuddie Mack

Lars Vaular sa...

O.G Cuddie Mack, nå rødmer jeg.

facebook.com/vagard sa...

Mer av det her, mindre foto, Perez Vaular WINK WINK lol

Lars Vaular sa...

noterer det!

Wink wink lolz cheapshot wink wink lolz

Anonym sa...

For meg som er fra Balkan selv, er det kult å se en nordmann som ikke skriver feil på navn av ting osv..veldig veldig bra fortalt også!

Anonym sa...

lars, får man enda tak i we are the champions hardcopy? hadde vært hypp på å få tak i den etter jeg har loka bort den forrige.

Fernando Manuel sa...

LOL. Og det er bare halvparten av alt som skjedde. Shout out til S dot lava som henta meg midt på natta i Sarajevo etter å ha tatt bussen fra Oslo alene. Jeg forteller folk om Mostar-turen enda.

Hvis du har bildene som vi tok sammen med onkelen til Leo, send dem.

Manu

Lars Vaular sa...

haha. den reiseruten din er classic. art by accident.

jeg har ikke bilder desverre, men leo har alle, skal høre med han.

Sunnmøre Trine sa...

En feiende flott fortelling!
Du og stein saks sølvpapir gutten kan jo snart gi ut hver deres bok jo:) Menn med tanker og fornuft skal man heie på:)