onsdag 6. januar 2010

Mostar, Bosnia, 2003 del 4



Del 1
Del 2
Del 3

Klokken nærmer seg halv tolv på kvelden. Vi venter på vår argentinske venn. Leo lar den ene foten trippe mens han sitter på en sliten benk på bussterminalen i Mostar. Han er spent. Han føler ansvar for Manu, og ansvar for meg, for det er hans hjemland og han som har invitert oss her. Og Leo har et unormalt stort hjerte. Han tenner en Drina, den tøffeste sigaretten i hele landet.

Vi har ikke hatt kontakt med Manu på en uke, etter at han ikke fikk være med i bussen til Bosnia fordi han hadde rotet bort passet sitt. Han hadde glemt det, eller kanskje han bare ikke visste helt hvor det var. Men han har funnet det nå. Tror jeg. Han er på vei hit. Tror jeg. Forhåpentligvis. Vi satser på det. Hvis alt er gått etter planen har han kommet seg med bussen gjennom Sverige, Danmark, Tyskland, Slovakia, fuck jeg vet ikke en gang alle landene vi kjørte igjennom, men det var en drøy rekke før vi kom til Serbia og så til Bosnia. I Sarajevo må han ha klart å finne en buss som går til Mostar. Det er en liten tur. Men vi vet ikke om han har tatt den. Vi vet at det skal komme en buss fra Sarajevo snart. Og han er nok på den. Tror jeg.

På bussterminalen er det mørkt og fullt av sigøynere. Sigøynerne er fuckin uglesett i Bosnia. Og du tenker kanskje at sigøynere er uglesett overalt, men de er fuckin uglesett i Bosnia. Jeg er vel litt farget av det nå, for i kveld har jeg ikke tid til noe annet enn å være mistenksom til dem. Så jeg er mistenksom til den lille skautkledde damen med gullarmbåndene som går og samler inn penger fra tiggerbarna sine. Jeg er mistenksom til de sykt vakre øynene hennes som er varme og kalde om hverandre. Og jeg er mistenksom til navnene deres. De gir barna sine de rareste navn, de har ingen regler på navngiving. De tar fra popkulturen, fra eventyr, fra nyhetene. Helt kaos.

Tidligere i dag har vi bare gått gatelangs. Leo viste meg en gravlund der det lå sigøynere. Et søskenpar delte en gravstøtte.

RIP TARZAN & CHEETAH



Det er blitt mørkt på bussterminalen. Og det er nesten som øynene hennes lyser i mørket der borte. Mens vi sitter og venter på Manu.

1 kommentar:

Ida Meja Victoria sa...

Du er dyktig med ord! Veldig dyktig!
Hele stemmningen, og de øynene, er nesten så jeg ser de for meg.