tirsdag 23. mars 2010

20 år gammel

hvis jeg blir lei av å stange hodet i veggen leser jeg tekster jeg har skrevet for lenge siden.

jeg blir påminnet en del av tingene jeg var redd for da. problemene da var like nære og store, og noen er jeg stolt av å ha kommet igjennom, mens andre bare forteller meg:

ikke vær en tøs lars. kom an igjen. ikke tøs deg sjøl til. hold an tjommi. det ordner seg alltid på et eller annet vis.

her er noe jeg skrev en natt for fem år siden. jeg syns noe av det er fett. eller jeg syns alt er fett, men ikke alltid av de rette grunnene.

sjekk ut:

La oss prøve med telepati.

vi våkner og går videre til vi på slutten av dagen innser at alt vi har oppnådd er at noen aper etter oss.

Hører du etter tjommi?
Jeg gav for mye og fikk ingen vekslepenger.
tjommi?

jeg skriver mens madammen ligger ved siden av, i et mørkt soverom som gjør at tankene jeg tenker festes på papiret uten at jeg kan se dem. hun er syk og jeg er tom. jeg vil ikke vekke henne.

De to gale lesbene som bor i leiligheten under oss er drita og jeg plager meg selv med tanken på å ringe til barnevernet for å redde livet til gutten den ene fødte for tolv år siden. de lever livet med dårlig klessmak og psykisk terror. han får nok litt juling også.

Jeg har ingen behov for å være en helt, men tør heller ikke avfeie ansvarsfølelser helt lenger, men dette skjer et par ganger i uken og månedene passerer uten at jeg har noe annet å vise til enn likegyldighet og en eim av dempet ingenting. i går så jeg lesbesønnen sammen med kameratene i bakgården. de hadde funnet eller stjelt en pose med dvd'er og kastet filmene de ikke ville ha i søppelkassen. han er storvokst, og en naturlig leder i gjengen.

jeg har et par spørsmålstegn.

tjommi, syns du at jeg trenger hjelpende hender for mye?
er vi avhengig av dem?
Når vet vi om denne tryggheten hemmer utviklingen vår?
Hvor har du gjemt nytteverdien din?
Tjommi, hvorfor er du uten ambisjoner?
Hva vet du om utakknemlighet?

Denne følelsen som jeg arvet av min far forstod jeg ikke før det kanskje er for seint.

i midten av dragsuget er det rom for et rent fall
i ytterkantene kastes vi rundt til bare fillene er igjen
Andrew er i Buenos Aires, jeg lurer på om han er munter.
Espen er i Goa området og jeg har ikke hørt noe fra ham.

Tjommi, jeg tror at det går bra med dem, selv da jeg måtte berolige min far da jeg polerte bekymringene hans gjennom telefonrøret og tok spissen av mine egne følelser på min side av linjen, med fiolett neonrøyk sivende ut av neseborene mine som små vimpler som klarte å rømme fra flaggstangen

3 kommentarer:

Vågard sa...

jeg bare sier det: hadde de publisert skribleriene til klikken vår så hadde i blitt kjent som sånn DEN mest deppede emogjengen i kongeriket!

Lars Vaular sa...

dempet ingenting HAHAHAHA

Anonym sa...

oi!! så bra:) fekk klump i halsen..